Er Europa på vei inn i den digitale solnedgangen?

Camilla Tepfers
Camilla TepfersinFuture
World Economic Forum har estimert verdien av den digitale transformasjonen vi skal igjennom frem mot 2025. De estimerer at verdien av det er 100 000 milliarder amerikanske dollar. Det er til sammenligning vesentlig mer enn hva hele verdens brutto nasjonale produkt var i fjor. Men digitalisering har det også ved seg at det kan skjerpe frontene. Det kan skjerpe frontene mellom nasjoner, og det kan skjerpe frontene mellom grupper innad i nasjonene.

Framtiden kommer. Men hva bringer den? Framtidsforsker Camilla AC Tepfers i inFuture beskriver trendene vi har foran oss. Kan Den norske supermodellen hjelpe oss inn i en digitalisert framtid, med skarpere fronter i samfunnet?

Først et lite historisk tilbakeblikk. Jeg håper at det var flere enn meg som registrerte i sommer, 21 juli, 50 år siden månelandingen. Da er det interessant å se hva det var som skulle til, for at Neil Armstrong kunne være det første mennesket til å gå på månen, og komme seg trygt hjem igjen.

Jo, det var en formidabel investeringsvilje. Det var en stormaktsrivalisering som medførte at man kunne sette i gang 400 000 mennesker og investere 1.550 milliarder kroner i dagens verdier for å få Armstrong til å gå på månen. Men selvfølgelig var det veldig mye mer enn det vi gjorde. Fordi det det egentlig dreide seg om, det var et teknologikappløp som la grunnlaget for innovasjoner.

Det var for eksempel billedteknologi som vi i dag bruker til MRI og andre CT-undersøkelser. Den type ting som vi i dag bruker i medisinen som redder liv. Et annet eksempel er utviklingen av satelitteknologien. Og det møter vi i hverdagen i dag. Det møter vi ved at værmeldingene er vesentlig mer nøyaktige enn de ellers ville ha vært, selv om det noen ganger ikke virker sånn, så er det likevel tilfellet. Det gjør det mulig for oss å gjennomføre redningsaksjoner. Takket være GPS-data som vi ellers ikke hadde kunnet gjøre. Vi kan møte opp på bussholdeplassen og se i sanntid når neste buss kommer, og ikke hva som blir påstått i rutetabellen. Vi kan ta opp mobilen og få et kart som kan veilede oss fra a til b, om hvordan vi skal gå i en helt ukjent by. Og det er så mye som 50% av all den informasjonen vi har om miljø og klimatilstanden på jorden, den kommer fra satellittene.

Så denne store investeringsviljen som stormaktsrivaliseringen var med å utløse har dannet grunnlag for viktige innovasjoner. Og hvorfor tar jeg denne historien da med meg? Litt fordi jeg synes månelandingen er gøy å markere, men først og fremst fordi vi nå er i gang med en ny stormaktsrivalisering.

Europa inn i den digitale solnedgangen?

Og denne gangen er spørsmålet, vil Europa gå inn i den digitale solnedgangen? Fordi når det gjelder digitalisering, så er det særlig to land som er gjeldende. Det er USA og Kina.

De har de to landene med de to største markedene for tidligfaseinvesteringer, som nettopp er den investeringen som kommer inn i selskapene som har laget nye digitale løsninger. Det er de to nasjonene som er best i verden på forskning om kunstig intelligens, målt ikke i kvantitet bare, men i kvalitet. Og det er de to nasjonene som hele tiden er i konkurranse med hverandre om hvem det er som klarer til enhver tid å ha den raskeste superdatamaskinen.

Og når det gjelder Kina er de inne i det vi kan kalle en hemningsløs digitalisering. Og det gjør de delvis ved at det nasjonale næringslivet i stor grad er skjermet mot internasjonal konkurranse. Og så er det ikke hensyn til personvern. Og da er det jo flere enn meg som får grøsninger på ryggen, men dilemmaet vårt er at den politikken skaper voldsomme gjennombrudd i det digitale.

Datamengder er livsnerven.

For å ta noen få eksempler. Hvis du ringer til en bedrift i Kina, så er det ikke usannsynlig at det er et helt ubemannet kontaktsenter hvor du bare snakker med maskiner, som systematisk lærer av hva du snakker om og hvordan du snakker. Og tar med seg den dataen videre til å utvikle nye systemer.

Hvis du går i butikken er det ikke usannsynlig at du bare betaler ved å møte opp med ansiktet ditt, fordi de har implementert ansiktsgjenkjenning. Og det er jo veldig praktisk og fint, men igjen, personvern er fullstendig fraværende.

Og det disse to nasjonene med hver sin ideologi i bunn oppnår er svært store datamengder. Og datamengder er selve livsnerven til digitaliseringen. Frem mot 2030 estimeres det at de to landene vil ha 30% av all verdens data hver seg.

Vanskelig for Europa å konkurrere.

Og naturlig nok er det sånn i Europa at våre data er låst inne i nasjonale siloer. Så det er svært vanskelig for europeiske land å konkurrere. Jeg skal ta en sammenligning. Hvis vi ser på investeringen i kunstig intelligens. Hvis vi ser på de private pengene som gikk inn i kunstig intelligens i 2017, så gikk 66% av de inn til amerikanske selskaper. En av de aller sterkeste europeiske nasjonene er Tyskland med sin effektive bilindustri, og de fikk 3% av investeringene.

Ser vi de offentlige pengene, så bare i ett av AI-senterne i Kina har kineserne investert 1,9 milliarder amerikanske dollar. Tyskland til sammenligning, et av de mest fremragende europeiske landene på dette har investert en halv milliard tilsammen over 30 år.

Så ser vi allerede nå at det blir en skarpere tone i den internasjonale konkurransen. Og noe av grunnen til det er at den digitale infrastrukturen nå er like viktig for et lands velstand som den øvrige infrastrukturen vår, som veier og jernbane. Og dette blir bare enda mer tilfellet når vi går over i neste generasjons digitale infrastruktur. Med oss på mobilen i dag har vi 4G. Og nå bygger de store ut 5G. Og her har vi, som er interessert i å prøve å holde Huawei, det største kinesiske selskapet på dette, ute av vestlig infrastruktur.

Edge computing kommer.

Men det andre som er en del av den nye digitale infrastrukturen, er det som kalles edge computing. Det betyr at når vi tar de aller nyeste teknologiene. Hvis vi ser for oss at vi skal ha masse selvkjørende biler, ikke bare testbiler, så vil det ikke gå raskt nok selv med 5G om vi da tar dataene opp i en nettsky og tilbake. Her kommer edge computing inn. Mikroservere nærme der dataene blir produsert.

Og så er forventningen at allerede i 2022 så vil 50% av de dataene som bedriftene da produserer være på en såkalt edge computing. Hvorfor snakker jeg om denne teknologigreia? Folk hadde håpet jeg ikke skulle snakke så mye om teknologi, hvorfor gjør jeg det? Jo, det gjør jeg fordi de store, som Amazon, som allerede er verdensledende på nettskyinfrastruktur, som Microsoft, som kinesiske Alibaba. De er allerede de største på nettskyteknologien. Og det er de som har fordelene å bygge inn løsningene på edge computing.

Norske selskaper har ulemper.

Det betyr at norske Telecom aktører eller nordiske Telecom aktører, har ulemper. Litt av grunnen er rett og slett fordi de store har skala. De har mange titalls millioner kunder, de er allerede fremragende på kunstig intelligens. De har allerede store datamengder som de eier, og de har et svært økosystem av hundretusener av utviklere som utvikler løsningene direkte på deres økosystemer. Den internasjonale konkurransen vi står ovenfor nå blir enda skarpere i dette.

Demokratisk tilbakegang.

Så har vi en annen trend, og det er at vi er i ferd med å gå fra et stort til mange små fellesskap. Vi ser allerede nå at det er en demokratisk tilbakegang.

Hvis vi ser fra 2008-2016, så har andelen av verdens befolkning som lever i et velfungerende demokrati gått ned med nesten 70%. I løpet av den perioden har USA gått fra å være kategorisert som et velfungerende demokrati, til nå å kategoriseres som et svekket demokrati.

I Norge ligger vi mye bedre an. Det er vi nødt til å hegne om fordi vi ser at det er større kontraster også her. Hvis vi ser fra 2013-2017, så ser vi at andelen nordmenn som misliker politiske partier har økt med 22%. De misliker selvfølgelig ikke det partiet de selv stemmer på, de misliker meningsmotstandere. Da har det gått fra et uenighetsfellesskap til at vi begynner å mislike de vi er uenige med. Og digitalisering kan bidra negativt i denne sammenhengen ved at det kan bidra til digitale meningsbobler.

Falske nyheter spres seks ganger raskere enn ekte nyheter.

MIT, en stor forskningsinstitusjon i USA har gjort en stor studie på sosiale medier og på spredningen av falske nyheter. Og de finner at falske nyheter spres 6 ganger så raskt som sanne nyheter spres i digitale media. Dermed ser vi akkurat bilde av hvordan det skjer, at de bekreftelsestendensene vi har alle sammen, om at vi oppsøker og tror på informasjon vi er enige i fra før, og vi misliker de som hevder noe annet.

Den bekreftelsestendensen blir forsterket i digitale media. Da er vi tilbake der vi startet. Digitalisering kan skjerpe frontene. Vi ser at Europa og Norge er i en form for innovasjonsskvis mellom de to store aktørene som har store homogene hjemmemarkeder, som er en veldig stor fordel når du skal lage digitale løsninger. Det andre er at vi kan bli mer kritiske til hverandre, når vi går fra et stort til flere små fellesskap. Dermed er spørsmålet: Hvordan kan den norske modellen bidra til å styrke vår innovasjonsevne og styrke vårt uenighetsfellesskap?





Forsker og partner Camilla Tepfers i inFuture har ledet et prosjekt der LO Stat og Spekter i fellesskap har ønsket å analysere den norske modellen. Målet har vært å finne svar på hvilke endringer som preger næringslivet, hva som blir virkningene og truslene – og ikke minst; Er Norge rustet til å møte digitaliseringen. Her legger hun fram sine funn på LO Stats Kartellkonferanse 2019.



Flere artikler om supermodellen og framtidens arbeidsliv med Camilla Tepfers: