Den norske modellen er selve DNA´et i nasjonen vår

Egil André Aas
Egil André AasLO Stat
Norge er et unikt land. Bygd på fellesskap og små forskjeller. Den norske modellen er vår viktigste oppskrift for verdiskapning. Supermodellen er en suksesshistorie. Den har løftet oss alle. Den norske modellen handler først og fremst om arbeidsliv, næringsliv og politikere som tenker fellesskap. Verdiskapning skaper vekst for alle. Fordeling er nøkkelen. Sammen med en sterk velferdsstat. Du kan ikke snakke om den norske modellen uten at ansattes medbestemmelse er mindre viktig. Her henger alt sammen.

Egil André Aas, leder i LO Stat snakker om supermodellen under Arendalsuka 2019.

Moderate lønnsoppgjør, trygghet for næringslivet, trygghet for en offentlig sektor som tar vare på deg og sikrer god velferd. Trygghet for ansatte. Rokker du ved en av søylene, forvitrer supermodellen vår. Staten, næringslivet og ansattes organisasjoner er nøkkelen. Medbestemmelse, gjensidig respekt og likhet er en forutsetning.

Supermodellen må pleies.

Men vi må pleie modellen vår. Den må vedlikeholdes. Vi er på topp i verdenssammenheng på verdiskapning. Det handler om ansatte som yter, som står på, som tror på jobben sin og som gleder seg til å gå på jobb. Det handler om å føle frihet, om stolthet for det man skaper. Da henter vi ut det lille ekstra.

Pisk fungerer dårlig i Norge. Vi skaper best når vi får utfordre oss. Kontrollregimer setter ansatte i skvis. Det blir viktigere å måle enn å levere med stolthet.

Det er mye som kan ramme kvaliteten på offentlige tjenester, som igjen fører til at tilbudene blir dårligere for folk. Det igjen fører til misnøye og mindre vilje til å betale skatt. Fundamentet for velferdsstaten begynner å vakle, og supermodellen blir vanskelig å opprettholde.

Mange små endringer i samfunnet.

Fortsatt er det ingen som har fasiten i hånda, som kan si at den norske modellen er i ferd med å rakne. At kjernen i modellen forsvinner. Men det skjer noe med landet vårt for tiden. Og dermed også med modellen. Det skjer mange små endringer.

Vi har en regjering, hvis mål åpenbart er at så mye av de offentlige oppgavene som mulig skal løses av private aktører. Utenlandske fond er tungt inne i velferdsstaten allerede. De er ikke nødvendigvis opptatt av medbestemmelse. At alle skal ha faste hele stillinger, at lønnen skal være god nok til å sikre seg et bra sted å bo, for å nevne noe.

Tariffavtaler sikrer alle.

En viktig faktor for likhet har vært lønnsoppgjørene. Tariffavtaler har sikret at alle får ta del i verdiskapningen. Når regjeringen vil endre på lønnsoppgjørene og hvordan de fordeles og måten dette gjøres på, går vi fra fellesskap til individnivå. Alle må kjempe for å ivareta seg selv.

Når rettferdig fordeling av lønn blir erstattet av direktører som premierer den enkelte skapes det støy på arbeidsplassen. Å lage et rettferdig lønnssystem blir vanskelig. De ansatte som ikke får tatt del i lønnsøkningen blir misfornøyde, og ser ikke poenget med å være medlem i en fagforening.

Det er en av årsakene til at organisasjonsgraden i Norge synker. Og den er nå under 50%. Det er etter min mening en av de største faresignalene.

Overføring av makt til arbeidsgiverne.

I staten har vi forhandlet om ny hovedavtale. Og signalene vi får er ikke til å misforstå. Her ønskes det overføring av makt fra arbeidstakersiden til arbeidsgiversiden. Dette angriper selvfølgelig direkte inn i partssamarbeidet, både sentralt og lokalt. Det er tøffere klima på arbeidsplassene. Vi hører om det hver dag. Medbestemmelsen er under press. Drøftingsmøter blir ofte monologer fra ledelsen.

Kutt går utover folks tjenester.

Samtidig er ostehøvelkuttene med på å utarme offentlig sektor og de viktige tjenestene, virksomhetene leverer. I budsjettet for 2020 skriver regjeringen om ABE-reformen, eller ostehøvelkuttene: «Reformen gir insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom til å finansiere satsninger, blant annet på viktige områder som trygghet og beredskap, helse, samferdsel og kunnskap».

Regjeringen kan si hva de vil, men flate kutt uten prioriteringer er ingen god måte å styre dette landet på. Resultatene blir dårligere tjenester til innbyggere.

Vi må bygge broer.

Vi ønsker ikke et land uten supermodellen vår. Derfor må vi bygge broer. Som vi gjør med Spekter i dag. Ikke rive ned tilliten mellom ansatte og arbeidsgivere, mellom næringslivet og ansattes organisasjoner, mellom regjeringen og oss.

Det er krevende å forklare den norske modellen. Å skape forståelse for hvor viktig den er. LO Stat og Spekter har startet jobben med å definere den norske modellen. Vi kaller den supermodellen.

Nå forventer vi at myndighetene og andre tenker på hva modellen har skapt, og hvordan supermodellen kan virke i framtiden. Endringer i samfunnet skjer fort, men den norske modellen er skapt for endringer og omstillinger. Den er robust og tåler mye. Men ikke alt. Vi kan ikke risikere at deler av supermodellen forsvinner. Den er avgjørende for at Norge skal være verdens beste land å bo i. Også i fremtiden.

Supermodellen må inn i skoleverket.

Vi må skape et eieforhold til supermodellen, og hva slags samfunn vi ønsker oss og drømmer om.

Jeg synes det er steike dårlig at den norske modellen ikke ligger inne som en rød tråd i undervisningen helt fra barneskolen og opp i høyere utdanning. Da jeg gikk på skolen måtte vi pugge salmevers og Katekismen til det satt.

Den norske modellen er etter mitt syn selve DNA´et i nasjonen vår. Det må vi forankre og hegne om på alle vis.





– Det er åpenbart manglende kunnskap i befolkninga om hva Den norske modellen innebærer. Det folk ikke føler noe for, eller tenker på, er lett å demontere. Om den forsvinner foran øynene våre får vi et samfunn vi ikke ønsker. Der har vi alle et ansvar. Vi må ut og formidle, sier LO Stats leder Egil André Aas under Kartellkonferansen 2019.



Flere artikler om supermodellen med Egil André Aas: