Den norske modellen ble skapt for endring, ikke som et skjold mot endring

Anne-Kari Bratten
Anne-Kari BrattenSpekter
Jeg driver ikke med mote. Jeg er mote, skal den franske moteskaperen Coco Chanel ha sagt en gang. Hun som på begynnelsen av 1920-tallet kledde opp datidens kvinner og supermodeller i den såkalte lille sorte, som har overlevd 100 år, og som fikk en hel verden av kvinner til å ønske seg Chanel nr. 5. Det var hun som fant ut at korsett kunne byttes ut med komfort, og som var såpass gæren at hun fant ut at kvinner kunne gå med bukser. Så kanskje det er evnen til å beholde det funksjonelle, men stadig fornye det som gjør at dette motehuset fortsatt leverer og er en suksess. Og sånn er suksesskriteriene for den norske modellen også.

Den norske modellen er ikke et mål i seg selv. Den er virkemidlet vi partene i arbeidslivet har sammen med myndighetene til å finne løsninger og kompromisser til å møte samfunnsutfordringene med, sier Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.

Ta vare på det funksjonelle, men aldri glemme å fornye og modernisere. Jeg tror vi kommer til å trenge supermodellen vår med all den kraft den har i årene framover. For ikke bare skal mange norske kommuner stifte bekjentskap med bompengepartiet, som ikke har noen synspunkter for eksempel på eldreomsorg. Vi får store utfordringer i velferdspolitikken fordi eldreomsorgen krever mer ressurser. Og oljealderen kommer til å seile inn i sin egen solnedgang i en eller annen fart framover, samtidig som våre egne forventninger til velferdsstaten øker.

Politikerne vil ha mindre evne til å prioritere.

Min hypotese er dessverre at de folkevalgte politikerne våre ikke vil vise noen bedre evne til å prioritere enn det de gjør nå. Jeg tror de vil ha mindre evne til å prioritere i årene framover. Og dermed så vil de se på oss i arbeidslivet. Det er ingen grunn til å tro at mer av det som hittil har vært velferdsstatens ansvar, ikke vil legges over på arbeidslivet. Vi vet det allerede med stadig større press på statsbudsjettene, så ber regjeringen LO, Spekter, de andre organisasjonene om å delta i enda mer av det som egentlig burde vært velferdsstatens ansvar.

Og jeg vet ikke hvor mange møter vi er på. Det er inkluderingsløfte, det er mangfoldsdugnad, det er satsing på dette, og det er ikke grenser for hva vi skal delta på. Og det er nesten en intensjonstretthet der ute, men vi gjør det jo fordi det er vel og bra. Fordi vi i Norge vet at skal vi lykkes som samfunn, må alle med. Og det at alle er med å bidra i arbeidslivet og styrker arbeidslinjen er også bra for den enkelte, for arbeid er kameratskap, fellesskap og mestring. Men alle disse tiltakene som vi skal bidra med i arbeidslivet, som er de nye utfordringene for modellen vår, de kommer i en tid hvor produktiviteten også skal økes.

Klassiske målkonflikter.

Ledere i Spekters medlemsbedrifter og i offentlig sektor, og selvfølgelig også i privat sektor, blir minnet om det hele tiden av eiere og politikere. Og de blir også målt på det. Og hvis ikke vi klarer både å inkludere de som står utenfor arbeidslivet, i randsonen av arbeidslivet i årene framover, samtidig som vi øker produktiviteten, så truer såkalte eksperter, for eksempel i sysselsettingsutvalget om at det er arbeidslivet som må ta over mer av sykepengefinansieringen for eksempel. Deltidsandelen skal reduseres og det skal skje i en tid hvor vi skal inkludere mange som ikke er i stand til å jobbe heltid.

Så det er klassiske målkonflikter. Vi skal øke produktiviteten samtidig som vi skal ansette folk med generelt lav produktivitet. I norsk arbeidsliv vet jo både fagforeninger og arbeidsgivere hvor viktig det er å stille opp når regjeringen og myndighetene ber om det.

Men jeg mener at grisen må på bordet. Hvis arbeidslivet både skal øke produktiviteten, vi skal delta i den såkalte ABE-reformen, som er en reform som er et omtrent like meningsfullt navn som nærpolitireformen. Hvis vi skal bidra til alt dette må grisen på bordet. Vi må kunne snakke om disse tingene. Hvis vi både skal øke produktiviteten og ansette flere som beviselig er mindre produktive, så må vi ikke bli overrasket over at sykefraværet kan gå opp i en overgangsperiode.

Og deltiden skal gå opp. Og det kan bli mer behov for innleie og midlertidige ansettelser. Men vi som er ansvarlige for arbeidslivet får bare stå i det. Vi er vant til å bidra når politikerne ikke klarer å prioritere. Og vi kommer til å klare dette nå også, for vi evner å ha to tanker i hodet samtidig.

Supermodellen har lagt grunnlaget for samfunnet.

I snart 100 år har det nennsomme trepartssamarbeidet Norge, som er en del av supermodellen, lagt grunnlaget for det samfunnet vi har. Og vi har helt siden 30-tallet forutsatt at partene, både på den enkelte bedrift, etat, virksomhet, og nasjonalt skal sikre arbeidsfred og balanse mellom avkastning på kapitalen og arbeidstakernes lønnsandel.

Og myndighetene skal på sin side bidra med både sosialpolitikk og helt nødvendige, helst omforente reformer i arbeidslivspolitikken. Og partene, vi har ordnet opp oss imellom, fordi vi har representert mange og hittil hatt høy organisasjonsgrad. Vi har sikret fornuftige resultater gjennom inntektspolitikken. Og bidratt til store resultater i arbeidslivspolitikken.

Tenk på inntektspolitikken etter Holden-utvalget i 2013. Vi hadde et trepartssamarbeid som gikk på at lønnsveksten i Norge måtte ned. Og partene leverte år for år i årene framover.

Dette hadde ikke gått i veldig mange andre land. Når politikerne må prioritere mer enn i dag, er det derfor veldig lett for politikerne å rette blikket mot arbeidslivets parter, virksomhetene og arbeidslivet. For det er i mikro vi får til produktivitetsvekst, og det er i mikro vi får til inkludering. Ikke i store taler.

Å få en bedre sammenheng mellom de ambisjonene man har i makro og som samfunnsøkonomene ofte snakker om, og det vi skal gjøre på den enkelte bedrift blir viktigere i årene framover. Politikerne har nok med andre ting. Vi er vant til å være med på oppgaveløsningen i den norske supermodellen.

Gerilja og aksjonsgrupper gjør det vanskeligere.

Det er langt vanskeligere for politikerne å mobilisere mot aksjonsgrupper. For eksempel de som til og med tillater seg å kalle seg gerilja. Det er mye vanskeligere for politikerne å mobilisere mot dem. Den såkalte bunadsgeriljaen som i løpet av kort tid får flere medlemmer på Facebook enn det Høyre og Arbeiderpartiet har som medlemmer til sammen. Det er ikke lett å mobilisere mot det.

Det er mye lettere å pålegge LO Stat og Spekter og de andre partene å forplikte sine medlemmer.

Det er krevende hvis politikken bidrar til å bryte de store spørsmålene ned i stadig mindre enkeltsaker og særinteresser. Da er det slik jeg ser det stødige samarbeidspartnere, som vi som partene i arbeidslivet er, vil være mer attraktive for myndighetene, politikerne enn noensinne. Og det er gjennom den type partssamarbeid

Bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned.

Derfor er det bekymringsfullt at organisasjonsgraden går ned. Og dessverre har vi også sett eksempler på at bedrifter melder seg ut av arbeidsgiverforeninger, fordi de ser at de ikke lenger kan levere i konkurransen. De kan ikke lykkes i konkurransen fordi man ikke får endret tariffavtalene.

Tariffavtaler må kunne endres i tråd med markeder, samfunn og det som er av endringer. Og tariffavtalen er limet i trepartssamarbeidet. Hadde vi ikke hatt tariffavtalen hadde vi ikke topartssamarbeidet heller. Når store bedrifter melder seg ut av arbeidsgiverforeninger, for å slippe AFP-kostnaden.

Og dette er ikke bakgårdsfirmaer, det er store bedrifter, tåler ikke AFP-kostnaden fordi konkurrentene ikke har den. Da er det fare på ferde. Og jeg tar ikke til orde for å ta vekk AFP-ordningen. Ikke i det hele tatt. Men jeg synes ikke vi skal ha førtidspensjonsordninger i Norge som er konkurransevridende. Da er det bedre at partene, LO og Spekter for eksempel går sammen om å sørge for at alle bedrifter har de samme førtidspensjonsordningene. En slags allmenngjøring av AFP. Eller gjøre AFP til en del av folketrygden. Det er et viktig tiltak for å passe på at organisasjonsgraden ikke går ned på arbeidsgiversiden.

 Vi må ikke bli for opptatt av oss selv.

Så ser jeg en stor utfordring til for den norske modellen. Det er at vi ikke må bli for opptatt av oss selv. Vi som er de sentrale partene. Vi er veldig gode på å møtes i sånne sammenhenger. Vi er veldig gode på å lage tariffavtaler oss imellom. Og vi møtes i trepartssamarbeidets ulike arenaer. Vi er blitt kjempeflinke, ikke minst takket være, etter mitt syn, av og til overaktive tillitsvalgte i LO stat og forbundene. Men vi er blitt kjempeflinke til å lage gjennomregulerte systemer i store deler av arbeidslivet. Det er IA-avtaler, tariffavtaler, vi er med på veldig mange tiltak. Vi har verneombud, assisterende verneombud på hver etasje, i vertfall.

Vi har virksomheter i Spekter hvor hver fjerde ansatt enten er tillitsvalgt, verneombud eller assisterende verneombud. Med solide permisjonsrettigheter. Vi har arbeidstilsynet som kommer og ser oss i kortene hele tiden. Et av Spekters medlemsbedrifter hadde 49 tilsyn i løpet av et år. Vi setter kortene hele tiden og lager bindsterke verk og ringpermer fulle med interne kontrollsystemer og rutiner. Og vi har kvalitetssjefer og compliancestaber som passer på hele tiden. Og hvis noen prøver å ikke passe på, så kommer det noen tillitsvalgte og andre og passer på, på sin måte. Som regel er det til velsignelse og noen ganger litt plagsomt, men det er sånn det skal være.

Det finnes folk som får lønnen sin i sigaretter.

Det som imidlertid skjer er at det er et fremvoksende arbeidsliv der ute som er så langt unna det som skjer i Spekters medlemsvirksomheter og det organiserte arbeidslivet. Det finnes folk i vaskehaller, det finnes folk som henger usikret i stilas, som får lønnen sin utbetalt i sigaretter. Og det skjer i Norge i dag.

Virkeligheten overgår fantasien. Og der er ikke arbeidsrutinene, for arbeidsrutinene har mer enn nok med å komme på den åttende revisjonen, det året eller halvåret. Jeg tror vi som parter i arbeidslivet må begynne å se utenfor oss selv. Og passe på at vi klarer å få mer kontroll på den delen av arbeidslivet som er langt unna både IA-avtaler, inkluderingsdugnader, mangfoldsløft, tariffavtaler og som prøver å unndra seg hele den norske supermodellen, fordi vi ikke har kapasitet nok i det offentlige systemet til å følge dette opp.

Og dette er kollegaer eller kamerater som riktignok får lønnen sin her, for det passer disse bandittene av arbeidsgivere på å gjøre. De får lønnen sin, de må levere halvpartene tilbake når de kommer tilbake til hjemlandet sitt. Og hvis de sladrer, bruker de tillitsvalgte, så mister de ikke bare jobben, men de blir banket opp også i hjemlandet sitt. Dette har vi eksempler på selv i Spekters medlemsvirksomheter.

Vi må klare å ta tak.

Det er en av de store utfordringene for modellen framover. At vi som samfunn og parter klarer å ta tak i det. Litt nedslående. Men jeg tror og håper at hvis vi klarer å holde organisasjonsgraden på et høyt nivå, klarer å heve den på begge sider av bordet med nye og effektive virkemidler, uten å kaste ungen ut med badevannet. Da vil supermodellen være det Norge trenger for den nye tid. Og for å sikre at det ikke er ensakshensyn, men de store, brede, kollektive løsningene som fortsatt får være hovedregelen i Norge.





Ta vare på det funksjonelle, men aldri glemme å fornye og modernisere. Jeg tror vi kommer til å trenge supermodellen vår med all den kraft den har i årene framover, sier Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter under LO Stats Kartellkonferanse 2019.



Flere artikler om supermodellen med Anne-Kari Bratten: