Hva er den norske modellen, og er den en supermodell?

For å forenkle det hele så illustrerer Fafo at den nordiske modellen består av tre grunnpilarer: Økonomisk styring, arbeidsmarkedspolitikk og offentlig velferdspolitikk. Så er det noen sentrale aktører i midten som bidrar til å koordinere disse politikkområdene. Ikke bare arbeidsmarked, ikke bare velferd, ikke bare økonomi, det er alt dette i sammenheng.

Det er selvfølgelig umulig å lage en komplett og udiskutabel liste over hva som er de viktigste forutsetningene for modellen. Det vil folk ha ulike meninger om. Det er også litt vanskelig å skille mellom forutsetninger og resultater. Men la oss prøve oss på disse seks forutsetningene. For det første, for å lage en modell eller å lage et samfunn så må man ha noen felles mål og verdier. Det har vært viktig i Norge at man på tvers av politiske skillelinjer har vært enige om noen mål:

• Vi vil ha et samfunn med lite ulikhet.
• Vi vil ha et samfunn med medbestemmelse.
• Vi vil ha et effektivt samfunn.
• Vi vil ha høy sysselsetting.
• Det er plikt og rett. Dette har man vært enige om.

Så har det vært høy organisasjonsgrad, både blant arbeidstakere og arbeidsgiver, og disse har inngått i en type konfliktpartnerskap. De har respektert hverandres roller, respektert interessemotsetningene og samtidig funnet løsninger på vanskelige utfordringer. Og den evnen til å jobbe sammen om vanskelige saker har også gitt en unik mulighet til å koordinere ulike politikkområder.

Så man kan ikke se på den ene delen av den norske modellen uten å se på de andre delene samtidig, for her henger politikken veldig tett sammen som en type puslespill. Så har man da også koordinert og diskutert seg fram til en rekke lover, avtaler og reguleringer som er viktig for å forstå at modellen ble som den ble.

De er igjen med på å smøre videre koordinering og videre samarbeid mellom partene. Et viktig mål i Norge har vært at vi skal ha en høyt kompetent befolkning. Vi skal ha folk med utdanning. Det er lagt stor vekt på både grunnutdanning, videregående utdanning, høyere utdanning og livslang læring. Og denne investeringen i folks kompetanse har vært en helt sentral forutsetning for at vi er der vi er i dag.

Så er det tilliten. Vi er en av de aller mest tillitsfulle befolkningene i verden. Vi stoler på hverandre, vi stoler på institusjonene, vi stoler på myndighetene, og tilliten er heller ikke synkende i det norske samfunnet.

Det er en svært viktig forutsetning for at dette har fungert som det har gjort. Samtidig som tilliten også er et resultat av modellen. Den er en gjensidig loop her, vi har tillit til hverandre, vi skaper masse fine ordninger som gjør at tilliten forsterkes og vi kan dermed skape nye gode ordninger.

Tilliten forutsetter både forutsigbarhet og rutine. Dg det gir mange av elementene i modellen. Så bruker vi ofte modellen til å snakke om det store samfunnet. Velferdsstaten, arbeidslivet, men modellen er ikke bare en makromodell. Den fungerer på mikronivå. På nesten hver eneste arbeidsplass sitter den norske modellen i veggene. Partssamarbeidet er viktig helt på lokalt nivå. Vi kan nesten ikke tenke oss hvordan det skal være i arbeidslivet, hvis ikke det på arbeidsplassene var en velfungerende modell der man jobbet sammen, det var medbestemmelse, respekt for hverandre, og sammen for å utvikle bedriftene, ikke bare for lønnsforhandlingene.

Jeg trenger ikke fortelle dere i det lange og brede om alle stedene Norge kommer høyt opp på lista hvis man skal sammenligne ulike utfall. Men noen highlights. Vi har høy sysselsetting, blant de høyeste i verden. Også blant kvinner og eldre. Vi har hatt en god effektivitet i det norske arbeidsmarkedet, og vi har klart å kombinere vekst og likhet. Og velstandsveksten har vært svært god. Hvert eneste år kårer FN Norge til verdens beste land å leve i.

Og jeg sa nettopp dette at vi har så mange institusjoner, lover, regler og forhold som vi har klart å koordinere oss fram til. De gjør at vi har et gjennomregulert arbeidsliv. Det er ordna forhold i det norske arbeidslivet. Og det er et viktig resultat, både forutsetning for og resultat av Den norske modellen. Dette går i et samspill. Og samspillet mellom arbeidsmarkedspolitikken og velferdspolitikken har gitt sosial trygghet. Det er også en viktig grunn til at vi har den gode velstanden, at befolkningen har høy sosial trygghet i Norge.

Dette er jo veldig fint, og det er lett når man har det fint å bare kose seg og glemme at det kan være noen farer som lurer i gresset bak en. Men det er ingen grunn til at vi skal bli selvtilfreds og avslappet og tro at siden vi har denne fine modellen så er alt helt greit, nå kan vi bare bekjenne oss modellen og leve videre i den.

Nå er det stor politisk enighet om å bevare modellen, men hva vil egentlig det si? Den norske modellen er ikke ferdig. Den er ikke laget en gang for alle. Vi kan ikke si at «nå har vi en modell, nå stopper vi her og så er resten av livet en dans på røde roser». Samfunnsforholdene endrer seg, modellen må endre seg. Og vi kan ikke ta for gitt at modellen, uten at man gjør noe med den, klarer seg gjennom ulike typer endringer. Det kan bety at noen av virkemidlene må endres og tilpasses, men det springende punktet er, hvordan skal man endre og tilpasse uten at de grunnleggende forutsetningene for modellen rokkes ved?

Jeg sa til å begynne med, at kanskje den viktigste forutsetningen for modellen er at vi har noen felles mål og verdier på hva slags samfunn vi vil ha. Per Kleppe, tidligere finansminister sa en gang, at når det gjelder den norske modellen så må man være tro mot målene og utro mot virkemidlene. Spørsmålet er selvfølgelig om vi har de samme målene, og om de vil være gitt i lang tid framover.

Det kan illustreres med endringene i den politiske situasjonen i de nordiske landene. Oppslutningen om de sosialdemokratiske partiene i alle landene, bortsett fra Norge, går nedover. Oppslutningen om det største høyrepartiet går også nedover, bortsett fra i Norge. Hva betyr det, når de store styringspartiene mister styrken sin, og det kommer mange småpartier til?

Vi får også en framvekst av ensakspartier. Bompengepartiet er et stort parti i Norge i dag. Hva er ideologien og verdiene som er felles for alle småpartiene i Norge, eller for hvert av partiene?

Er det nye ideologier, er det ingen ideologier, og hva betyr i tilfellet det for modellen, hvis vi ikke lenger har et felles sett av grunnleggende verdier som vi går etter?
Så er det nye fellesskap, nye plattformer for sosial mobilisering om politiske saker. Hva betyr det, når man får Facebook kampanjer, om det nå er Wall Street kampanjer eller bunadsgeriljaen. Hva slags betydning får det for samfunnets felles verdier?

Så skjer det endringer i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen blant kvinner og menn har gått ned etter finanskrisen, og aldri kommet opp igjen på samme nivå som den var. Det er også en sterk nedgang for unge. Det har selvfølgelig betydning for bærekraften. En viktig pilar i den norske modellen. Hva gjør du hvis ikke det er nok folk i arbeidsmarkedet til å betale skatt og finansiere velferden? Hvordan blir det da?

Så har det vært strukturendringer i arbeidsmarkedet, vi har mindre folk i industrien og flere i tjenesteytende næringer. Og i tjenesteytende næringer i privat sektor, står modellen svakt. Mye svakere enn i offentlig sektor og andre type næringer. Hva betyr det for modellen?

Får vi en polarisering i arbeidsmarkedet, får vi en utvikling der det blir flere med veldig lavtlønnede jobber og flere med veldig høytlønnede jobber. Det er litt usikkert foreløpig hvordan det går.

Fafo har et stort nordisk «future of work» prosjekt, og i en av rapportene fra det prosjektet, har vi sett på utviklingen i Norden. Hvis man da tar ut Norge, fra 2000-2010, så vi polarisering. Da var det vekst i de høyest betalte jobbene og de lavest betalte jobbene i det norske arbeidsmarkedet. Fra 2010-2015 har det vært en oppgradering. Da er det en vekst fremdeles i de høyest betalte jobbene og en nedgang i de lavest betalte jobbene.

Hvis det blir en polarisering, vil selvfølgelig det ha betydning for grunnleggende verdier i modellen, som lik tilgang til jobber og lik tilgang til godt betalte jobber. Og vi vet ikke ennå om vi har en polarisering og oppgraderingstrend i Norge, og det er det viktig å følge med på.

En annen viktig endring er nedgangen i fagorganisering. Vi ser ikke noen veldig sterk nedgang, men det er en svak, jevn nedgang i total organisasjonsgrad blant ansatte i Norge. Det er en svak nedgang, men vi er fra et mye lavere nivå enn de andre nordiske landene. På arbeidsgiversiden går utviklingen andre retningen. Der er det en økning i andelen arbeidsgivere som er organisert.

Det er også færre arbeidstakerorganiserte i privat sektor. Det har betydning for arbeidsmarkedsdemokratiet. Færre organiserte påvirker medbestemmelsen, maktbalansen og koordineringsevnen. Noe som igjen kan få betydning, både fordi det blir mindre ordnede forhold i arbeidsmarkedet, det vet vi jo fra deler av privat sektor, og det kan igjen ha betydning for tilliten.

Og det er en veldig negativ faktor for koordineringsevnen til partene. Selv om vi vet at ulikheten i Norge er lav sammenlignet med de fleste andre land, og selv om vi vet at den øker litt, men ikke fryktelig mye viser tallene en klar økning i lønnsulikhet i Norge. Den er sterkere i Norge enn nesten noe annet land i OECD- området. Lønnsulikheten har vært mye sterkere enn i de andre nordiske landene. Og den er mye sterkere i offentlig enn i privat sektor.

Økningen drives både litt av toppen og bunnen. Den drives av de 10 prosent av de som tjener mest. Denne gruppen drar ifra 90 prosent av de andre. De som tjener aller minst, de blir hengende etter. Det har også betydning for oss alle sammen, det har betydning for fordelingen av velstand og levekår. Det er ikke gunstig for tilliten at ulikheten øker, og det er heller ikke gunstig for den økonomiske veksten.

Det blir færre av sånne som oss i typisk yrkesaktiv alder. Fram til 2070 vil andelen synke fra 59 prosent i dag til 52 prosent. Og andelen over 65 år øker, og andelen veldig gamle øker. Det at færre i arbeidslivet skal betale for flere utenfor arbeidslivet har bekymret oss lenge. Det påvirker vekstmuligheten i økonomien.

Hvis vi ikke kan stole på at teknologisk utvikling skal gi økt lønnsomhet, at vi fikser det med teknologien. Eller om vi importerer arbeidskraft for å demme opp for at det blir færre i den yrkesaktive alderen.

Så kunne man også tenke at en annen motvekt er om sysselsettingen blant innvandrere øker, men da må man lykkes bedre med integreringen i arbeidsmarkedet enn man gjør i dag.

Sist, men ikke minst. Norge fungerer ikke i et vakuum. Det er mange globale forhold som påvirker det norske samfunnet. Det er en rekke forhold som vi ikke kan styre fra Norge. Vi styrer ikke klimaendringene alene, vi styrer ikke den globale økonomien alene, vi styrer ikke krig og konflikter og global migrasjon alene. Alle forhold som kan få betydning for den norske modellen.

Vi har vist oss gjennom tidene å være svært tilpasningsdyktige, og klart å tilpasse oss store endringer globalt før. Vil vi være like tilpasningsdyktig i fremtiden? Disse endringene som styres av globale forhold påvirker alle grunnpilarene i modellen. De påvirker økonomien, arbeidsmarkedet og velferdsstaten. Hvis vi ikke lykkes med omstilling og innovasjon risikerer vi at flere havner utenfor arbeidsmarkedet. Vi kan hemme veksten og velferdsstaten kommer under sterkt press.

Men selv om vi påvirkes av globale trender er det et lite optimistisk budskap på slutten. Vi er ikke lammet av det. Norske myndigheter, norske parter og norske politikere har et handlingsrom å handle innenfor. De må finne nasjonale svar på de globale løsningene, vi har klart det i tidligere omstillingsperioder. Det må vi klare også i fremtiden.