Her er definisjonen på Den norske modellen
1. Den norske modellen er samspillet mellom det organiserte arbeidslivet, brede offentlige velferdsordninger og den økonomiske politikken.
2. Modellen innebærer at staten og arbeidslivets parter samarbeider sentralt, for å håndtere interessemotsetninger og finne løsninger på viktige samfunnsutfordringer.
3. Modellen innebærer også samarbeid og håndtering av interessemotsetninger på den enkelte arbeidsplass.
Denne siden er basert på Fafo-notatet «Den norske modellen – en supermodell?» laget av Fafos Tone Fløtten og Bård Jordfald på oppdrag fra LO Stat og Arbeidsgiverforeningen Spekter.
Supermodellen består av tre byggeklosser
Organisert arbeidsliv bygd på samspill mellom lov- og avtaleregulering, fredsplikt i avtaleperioden og sentralisert koordinering av lønnsdannelsen, hvor sterke organisasjoner med eksportindustrien i front forhandler både sentralt og lokalt, understøttet av partssamarbeid om produktivitet og omstilling, samt aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Økonomisk styring bygd på en aktiv, stabilitetsorientert økonomisk politikk, internasjonal frihandel og koordinert lønnsdannelse for å fremme vekst, sysselsetting og sosial utjevning.
Offentlig velferd bygd på universelle ordninger for inntekts- og standardsikring som legger til rette for høy yrkesdeltaking og mobilitet. Skattefinansierte helse og velferdstjenester, samt gratis utdanning, bidrar til likestilling og utjevning av levekår, helse og yrkesmuligheter.
Hvorfor den norske modellen?
Den nasjonale politikken kan ikke alene ta æren for at Norge skårer høyt på internasjonale sammenlikninger av produktivitet, velstand og likhet. Grunnlaget for suksessen ligger også på virksomhetsnivå. Det er her arbeidsgivere og arbeidstakere forhandler om lønn og arbeidsvilkår, og det er her de samarbeider om utviklingen av virksomhetene slik at de er effektive, innovative og produktive.
Hva har supermodellen bidratt til?
Den norske modellen henger sammen med det vi kaller «Den nordiske modellen». Da den nordiske modellen ble utropt som en supermodell av The Economist i 2013, var dette med utgangspunkt i at de nordiske landene toppet rangeringer av alt fra konkurranseevne til helse og lykke. Som en del av de nordiske landene er Norge en liten, effektiv, åpen økonomi, som har klart å forene vekst og fordeling av goder mellom innbyggerne. Oljenasjonen Norge er et av de rikeste landene i verden, og vår suksess forklares ofte med oljerikdommen. Selv om oljen er svært viktig for det norske samfunnet, er den imidlertid ikke den fulle forklaringen på at landet skårer så høyt på ulike rangeringer. Grunnlaget for den norske samfunnsmodellen ble lagt mange tiår før de første oljefunnene i Nordsjøen. Ved å se Norges situasjon i sammenheng med situasjonen i de andre nordiske landene, blir det tydelig at det er «more to it». De andre nordiske landenes suksess kan ikke forklares med de norske oljepengene.
Arbeidsgivere er viktig for supermodellen
Sterke arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er forutsetning for et velregulert arbeidsliv. Det er godt kjent at Norden utmerker seg med høy organisasjonsgrad. Det vil si at mange er medlem i en fagforening. Men for at den norske modellen skal fungere, er det ikke bare arbeidstakerorganiseringen som er viktig. Et likeverdig maktforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er en nødvendig forutsetning for et godt og velfungerende partssamarbeid. Det fordrer også at arbeidsgiverne er organisert, noe mange norske arbeidsgivere er. De største på arbeidsgiversiden er NHO, Spekter og Virke.
Norge – verdensmester i levestandard
Hvert år utgir FN en rapport der et mål på levestandarden i alle verdens land presenteres. I stedet for å se på enkeltindikatorer har FN har utarbeidet en indeks på befolkningens levestandard. Indeksen tar utgangspunkt i levealder, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (UNDP 2018). Siden 1990 har Norge klatret oppover på denne indeksen. I 1990 lå Norge på en sjetteplass, i 1995 på andre og i 1996 ble førsteplassen erobret. Og der har Norge ligget siden.
Historisk sett høy sysselsetting
En viktig årsak til at de nordiske landene har gode levekår, er den høye sysselsettingen. Ser vi på hvor stor andel av befolkningen i yrkesaktive alder som er i arbeid, kommer de nordiske landene godt ut. I alle landene har sysselsettingen ligget over 70 prosent.
Hovedavtalen er arbeidslivets grunnlov
En sentral forutsetning for et velfungerende samarbeidet, er at partene har kjennskap til lov- og avtaleverket. Hovedavtalen mellom LO og NHO, også kalt «arbeidslivets grunnlov», setter rammer for hvordan man skal organisere samarbeidet. Det finnes egne hovedavtaler for Spekter, staten og kommunene. For at den norske modellen skal levere gode resultater, må den også fungere på virksomhetsnivå.
Tillit er nøkkelen
Tillit kan måles på mange måter, men det er ingen andre regioner i verden som kan skilte med like høyt tillitsnivå som i Norge. Høy grad av tillit er en viktig forklaring på at den norske modellen fungerer som den gjør. Tillit er en forutsetning for samarbeidet mellom partene i arbeidslivet, og for at innbyggerne ser de beslutningene som tas av ulike myndighetene som legitime. Tilliten har utviklet seg gjennom mange år, og Nordisk ministerråd har utgitt en rapport der de kaller tilliten for «Det nordiske gullet».
Supermodellen er ikke i et vakum
Eksterne hendelser og trender påvirker modellen. I tillegg endrer det norske samfunnet seg kontinuerlig, og modellen må håndtere disse endringene. Et eksempel på en slik tilpasning er EU-utvidelsene i 2004 og 2007. For å forebygge konkurransevridning og sosial dumping har flere norske tariffavtaler blitt allmenngjort. Det betyr at hele eller deler av tariffavtalene har blitt standard for alle som jobber innenfor en bestemt bransje, uavhengig av organisasjonstilhørighet.
Supermodellen, hva nå?
Den norske modellen står sterkt, og den har vist seg robust og omstillingsdyktig overfor både ytre og indre endringer, men supermodellen står overfor flere krevende utviklingstrekk framover. Hovedutfordringene for modellen er at byggeklossene forvitrer, eller at de institusjonene og aktørene som samhandler ikke lenger har nok oppslutning eller legitimitet til å videreføre og utvikle modellen.
Teknologien kan ta oss
Den norske modellen har allerede vært gjennom perioder med store teknologiske endringer. De nye teknologiene innført fra slutten av 1960-tallet hadde betydelige konsekvenser for norsk arbeidsliv og ledet til omfattende omstillinger og omlegginger i norske virksomheter. Internasjonal arbeidsdeling med mulighet for å legge hele eller deler av produksjonen til lavkostland er ett stikkord, økt grad av spesialisering et annet, framveksten av internett et tredje. Vi står nå overfor det som gjerne kalles den 4. industrielle revolusjonen. Utviklingen vi er inne i blir gjerne beskrevet ved at endringene er mer omfattende enn tidligere og at de går raskere. Det er ikke lenger bare rutineoppgaver som kan gjennomføres maskinelt, også avanserte og abstrakte oppgaver kan automatiseres. Kunstig intelligens antas å få stor betydning. Det norske arbeidslivet vil sannsynligvis bestå av færre rutinepregede og flere kompetansekrevende og komplekse arbeidsoppgaver i framtiden. Den teknologiske utviklingen vi nå ser starten på, forventes å ha stor betydning for norske arbeidstakere. Digitaliseringen åpner muligheter for rasjonalisering, automatisering og fragmentering av arbeidsoppgaver i et hittil ukjent omfang
Klimakrisen påvirker supermodellen
Norge må gjennomføre den grønne omstillingen, men som alle land strever vi med å finne løsningene. Dilemmaene står i kø. Klimaendringene regnes som den største globale utfordringen i dag. Mens Norden har vært langt framme for å løse miljøutfordringene, stiller vi dårligere når det gjelder klima. Som svært velstående land er forbruket høyt, og klimaavtrykket stort. Norges store oljeressurser er en fantastisk gave for økonomien, og dermed for velstandsnivået. Samtidig møtes oljepolitikken med sterk kritikk av mange. For partene i arbeidslivet er spørsmål knyttet til klimagassutslipp krevende. Det er opplagt vanskelig å balansere grønne hensyn med interessene knyttet til oljeindustrien.
Økende ulikhet er en global trend
Det er blitt større forskjeller i lønningene i arbeidslivet. I nordisk sammenheng er det i Norge lønnsforskjellene har økt mest. De rikeste drar av gårde med en stadig større andel av landets samlede formue. Samtidig øker andelen barn i lavinntektsfamilier kraftig.
Framtiden krever felles mål
For supermodellen er listen over framtidige utfordringer lang. Én viktig forutsetning for at Denn norske modellen skal kunne videreføres, er at man fremdeles lykkes med å skape oppslutning om felles mål og verdier. Det gjelder «å være tro mot målene, men utro mot virkemidlene. Demografiske endringer, synkende sysselsetting, synkende organisasjonsgrad, økende lønnsulikhet, utenforskap, sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, teknologisk endringer og nye politiske mønstre utfordrer arbeidslivspolitikken, partssamarbeidet, kompetansepolitikken, velferdspolitikken og den økonomiske politikken. Kort sagt: utviklingstrekkene utfordrer modellens grunnpilarer. Den norske supermodellen har vist seg tilpasningsdyktig i tidligere endringsprosesser og kriser, men modellens levedyktighet står og faller med dens fortsatte evne til tilpasning og endring.
Daglig leder i Fafo, Tone Fløtten og forsker i Fafo, Bård Jordfald, legger frem definisjonen og resultatet av forskningen på Supermodellen under LO Stats Kartellkonferanse i 2019, samt hvilke utfordringer vi har foran oss.
«En god modell er ingen garanti for at de nordiske samfunnene vil lykkes med å håndtere de nasjonale og globale utfordringene de vil møte fram mot 2030. Det avhenger ikke bare av de nasjonale aktørenes evne og vilje til å finne gode svar på innenlandske problemer, men også av deres bidrag til å utvikle bærekraftige, rettferdige løsninger på globale problemer»